Lørdag, 12. februar 1944

Kjære Kitty,

Solen skinner, himmelen er dypblå, det blåser en herlig vind og jeg lengter slik – etter alt . . .
Etter å snakke, etter frihet, etter venner, etter å få være alene. Jeg lengter slik . . . etter å gråte! Jeg føler det som jeg skal sprenges i filler, og jeg vet det ville bli bedre om jeg fikk gråte. Men jeg får det ikke til. Jeg er rastløs, flyr fra det ene rommet til det andre, prøver å ånde inn litt frisk luft gjennom et lukket vindu, kjenner hjertet mitt hamre som det ville si: «Sill min lengsel, å, still min lengsel snart!»
Det må være våren. Jeg følar at våren holder på å våkne, føler det med hele min kropp og hele min sjel. Jeg må tvinge meg til å være alminnelig, jeg er aldeles ute av meg selv, vet ikke hva jeg skal skrive, hva jeg skal lese, hva jeg skal gjøre -. Jeg vet bare at jeg lengter . . . !

Din Anne

anne-frank-s-house

Advertisements

One thought on “

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s